Jeg fant, jeg fant....

Å forske tar lang tid og krever mye arbeid. Hvis man har funnet ut noe man tror andre leger eller forskere kan ha nytte av sender man resultatene til et blad eller tidsskrift slik at leger og forskere over hele verden kan lese dette.

Akkurat som du sender oppgaver og stiler til din lærer som retter dem, sender vi en beskrivelse av forsøkene og det vi har funnet til et tidsskrift. Som du kanskje har opplevd selv er det ofte en del å rette opp etterpå.

Redaktøren sender også arbeidet videre til forskere som forsker på det samme og som kan mye om den dette temaet. De skal passe på at man har husket på alt, brukt metodene rett og at det som skrives er riktig.

Av og til er de veldig strenge - enda strengere enn lærerne på skolen...Hvis redaktøren synes arbeidet er bra nok gjort og at det er nytt og nyttig blir det trykket i et tidsskrift eller blad som leses av andre forskere som er interessert i det samme.

Dette tar lang tid, men denne måten å gjøre jobben på er egentlig ganske smart fordi man må tenke godt igjennom hvordan man jobber og hva man skriver.

Når vi presenterer resultatene er det alltid anonymt slik at ingen kan kjenne igjen pasientene.